Chloé lurer på hvorfor hun nesten aldri har sett Kim gråte. Er det fordi han skal være tøff og sterk? Må det være sånn? Er det dumt at det er sånn eller har det en hensikt å ‘skåne’ barna fra følelsene sine? Kim forteller om dinosauren som fikk ham til å gråte foran de kule vennene sine mens han satt i den latterlig billige loftsleiligheten sin i Oslo en gang på slutten av 80-tallet. Kan noe av svaret finnes ved å sammenlikne Kurt Cobain og opplevelsen av å brøle i mammas favn når man er to år og har fått skrubbsår på kneet? Let’s find out…